Romanen REALITY.NO er i salg nå

5.kapittel   6.kapittel   7.kapittel   8.kapittel

ULRIK

Morgen igjen, samme dag

Ulrik gløder foran flokken med nettkonsulenter i stigende espressorus. Det er plenumsmøte. «StatMorning» heter det i den dynamiske bedriften. Status skal gjøres, inneværende uke oppsummeres, den neste planlegges. Menigheten er lydhør. For det meste unge menn, svartkledde, gråbleke i huden med tredagersskjegg. Det nikkes jevnlig, noen har kritiske kommentarer, konstruktiv kritikk naturligvis, men massen er stort sett forent i samstemt entusiasme.
     Han er keiser på disse samlingene. Selv etter to våkenetter er han kjapp og veltalende med trykk på de rette ordene. To kvikke skritt til høyre, fronten mot tilhengerne, poengterende hugg med skarpe øksehender, «… black box-teknologi …». Skritter til venstre, slår pekefingeren mot et tilfeldig offer fire ganger, «… må være bleeding edge …».
     De diskuterer, det vil si han forkynner, attityden de inntar overfor kundens problemløsning. Han kan alt på rams. Argumentene står på A-lista. Men de må repeteres hyppig. Til kolleger, kunder og samarbeidspartnere. Til venner og bekjente. Selv slekta er målgruppe for ordstrømmen. Som om han må forsvare hvorfor han jobber i et av disse selskapene som ikke eksisterte tidligere. Han føler seg uskyldig mistenkt for grove forbrytelser. Avhøret for et par uker siden, under familiemiddagen. Onkelen hans kjører tog, og ingen rundt bordet hadde betvilt nytten av togførere. Et tog er viktig fordi det frakter folk fra A til B. Noen må sørge for at toget starter og stopper. Ergo togførere. «Det er et yrke, det!» hadde en annen onkel sagt, «men en nettfasilitator. Hva er egentlig det?»
     Ulrik hadde lagt hånda på Bibelen og begynt: «Vi tilbyr tjenester til bedrifter for å hjelpe dem i konkurransen,» men raskt blitt avskåret med «det gjør vel transportbedriftene også?!» Så hadde han prøvd seg med vendinger som «vi endrer bedrifter og deres forretningsprosesser radikalt for å konstruere disse på nytt -- og for å gjenoppfinne bedriftens kjerne», men møtt en tribune av spørsmålstegn. Deretter forsøkt seg med klisjeen «lager forretningsstrategier», som atter en gang ledet til «men hva gjør dere egentlig?» Det var da han hadde kommet på det han senere alltid kaller yndlingslignelsen.
     «Sett at du selger driller. Er du da i drillbransjen? Vil du ta til takke med å være i drillbransjen? Ingen i verden behøver en drill! Ikke et menneske har behov for en drill!! Det folk trenger er hullet. Følgelig er du ikke i drillbransjen, men i hullbransjen. Men tenk etter; det er ingen som har nytte av selve hullet. Man ønsker å henge opp et bilde, få kunst montert på veggen og familiebildene frem i lyset. Og det stopper ikke der. Folk vil ha et rom som ser bedre ut, omgivelser som gjør dem fornøyde. Og til syvende og sist trenger de ikke et rom som ser bedre ut heller. Folk gjør dette, fordi de, egentlig, innerst inne, ønsker å føle seg lykkeligere! Så dersom du selger driller, da er du i lykkebransjen!! Og slik vil man tenke seg alle mulige behov. Du er ikke i hundematbransjen, men i kjæledegge-eier-opplevelse-bransjen. Du er ikke i tobakksbransjen, men i leveransesystem-for-umoral&laster-bransjen. Så, kjære familie, det er disse sammenhengene vi finner for våre kunder. Det er dette vi kaller radikale transformasjoner og reinvensjon.»
     Han vet ikke om familien hadde blitt klokere av den revolusjonerende tankerekken som plutselig hadde kommet til ham. Det gjør ikke noe. De sitter ikke med andeler i butikken. Men det ville vært hyggelig dersom de tok virket hans like alvorlig som onkelens.

«…radikale transformasjoner og reinvensjon,» spytter han ut og får optimal oppmerksomhet fra disiplene, de viktigste andelshavere i Ulriks fremtid. Alle i DotCons eier aksjer og opsjoner. Derfor godtar de timelønn lavere enn han som tømmer dunkene. Ulrik glir nedover agendaen, evangeliserer om den neste puljen av investorer, gutta som leker med risikovillig kapital i små ventureselskaper. De som skal attraheres senere samme dag. Han løfter blikket, messer om den endelige bølgen av pengeplasserere. Folk flest. Gjennom listingen på den nye nordiske fellesbørsen for up-and-rising teknologiselskaper, SCANTECHEX. Småsparere som tror på unyansert informasjon fra kreative PR-avdelinger, uten å reflektere over at det langsiktige potensialet selskapet briefer med skyldes at noen har kortsiktige interesser. Venturekremen har selvfølgelig gjennomskuet dette. De lever av hype og er profesjonelle kortsynte. Hopen, derimot, er kun amatører og korttenkte. Men de er ild til børsraketten. Massesuggesjonistisk skal folk flest nok en gang tømme høyrentekonti og madrasser for å skaffe seg IT-aksjene som diskuteres under julemiddager.
     Han oppsummerer tretrinnsprogrammet, Ulrik elsker kule- og tallpoengterte abstracts. «Én: bonus- og opsjonssplanen dere alle kjenner til. To: avsluttende møte med Digitale Spirer. Firty Megg i frisk kapital forventes sluttforhandlet. Spirene får 20 % eierandel. Og vi prises til 200Mill etter kun halvannet år på byn,» nevner han i parentes for medarbeidere som ikke er komfortable med hvordan selskapsverdien fastsettes. Ulrik ser publikumsøynene gå som kulerammer i søken etter hvor mye en 1-, 2- eller 3-prosenter utgjør av pengesekken.
     «Tre: Going public. Primo første kvartal, neste år. Antatt prising, med dagens forutsetninger, opp imot en halv milliard.» Munnen går fra alvor til smil i løpet av ordet ’milliard’. Han lar det henge i prosjektørens spotlight mens han gnir seg på kjaken. Ordet er som en enstemmig vinner av navnekonkurransen ’Hva skal killerproduktet hete?’.
     «Og det betyr at hver av dere DotConsere er verd tjuuuge Mill. Slettes ikke verst. Men vi skal høyere. The Sky Is NOT the Limit!»

’The Sky Is NOT the Limit’
     Åpningstittelen på innsalget overfor investorene. Rundt møtebordet til Digitale Spirer sitter fire unge gamle menn i sine flotteste dresser. De har vært profesjonelle spekulanter noen år. Lenge nok til å ha regissert suksesshistoriene til flere håpefulle teknologientreprenører. De fire er partnere i ventureselskapet. Rykter fra Kapitals gule sider forteller at de har økt markedsverdien med ørty Mill på noen glade sommermåneder. Ulrik antar det er dresser og accessories, stresskofferter fylt med pc-er og PAD-er og annet digitalt fetisj på de fire tilsvarende verdien av et femromslig hus på Kløfta. Men han liker det. For kvartetten har åpenbart god smak. Dotcom-smak. Han glaner inn i sin fremtids speilbilde.
     Fire slides senere føler han at gutta boys er klare til å hoppe i lekegrinden sammen med DotCons. Tre av dem sitter med albuene boret ned i bordflaten og avbryter med spørsmål i junkmailfrekvens. Mest for å bekrefte egen smartness. Men Ulrik B. kan svare for seg. Som en mønsterstudent oppe til muntlig. Han har alt klart. Forretningsideen. Kompetansen. De kustomiserte produktene. Klientene. Partnerne. Ambisjonene. Og han vet å kile Spirenes erogene soner.
     «For det er her Digitale Spirer kommer inn!»
     Og det er det selvfølgelig. Firkløveret kan multiplisere. Spirene må fatte at det er rett timing for å bli med på ferden. De har beskuet DotCons’ lokaler, håndhilst på nøkkelkompetansen, klikket seg rundt i overflaten av produksjonene. De vet at det fremfor alt er vyene til han med ledertrøya som avgjør om selskapet kan levere varene. Og den fyren står foran dem nå. Vaggende på tå hev. Gir nyttig input på innpust og utpust. Prater i engelske termer som bare de mest opplyste i teknologiklanen kjenner.
     Sekunder før han skal til å snøre inn, bikker atmosfæren noen grader counter-clockwise.
     «Takk, Slaatten. Vi har hørt det vi trenger.»
     «Vi er en smule ambivalente, vettu.»
     «Det er hold i ditt proposal, det er ikke det.»
     «Men det er biotech som er fremtiden, vettu.»
     Motangrepet kommer som en 4x100 m stafett. Det er kvartfinale.
     «Biotech? Hva mener dere? Dette er Dotcom. Second wave. Det er ikke én person som ikke netter i WiFi om dagen.»
     «Ikke misforstå, Slaatten. Dotcom er hot.»
     «Men for faen, biotech er sexy.»
     «Biotech er selve utbrettspiken, Slaatten.»
     «Det er her vi plukker, vettu.» Sistemann lener seg frem. «Det er her vi legger inn et ekstra gir, hvis du følger oss.»
     Semifinaleheatet er over. Det er nå det gjelder.
     «Karer. Hadde dere vært spyflua på veggen ved siste ledermøte i DotCons, hadde dere skjønt at vi faktisk er på nett. Enig. Konvergens. På sikt smelter biotech og IT sammen. Garantert. Og da er vi der. Posisjonert med kritiske applikasjoner i grensesnittet mellom IKT og fysiologi.»
     «Vi har tro på det du har fortalt oss så langt, Slaatten.»
     «Om det blir biotech av det, ser vi først ex post.»
     «Anyway, du må ha køl for å kjøre på.»
     «Vi trekker fra en tier på sjekken. Det viktigste er at vi smaker butikk allerede i dag.»
     Sølv i finalen.
     Fem minutter senere er avtalen undertegnet på stivt papir. Mont Blanc-pennen har kommet til nytte. For første gang i det 45 minutter korte møtet blir et artefakt fra den gamle økonomien tatt i bruk. Ulrik påpeker det. De fire partnerne knegger flerstemt.

Tilbake til forsiden